I løpet av de siste syv hundre årene lå brannintervallet, det vil si antall år mellom hver gang det brant på samme sted, på 70-80 år.

Men på 1600-tallet skjedde det imidlertid noe i Trillemarka. Den lille istidens kalde og nedbørrike somre skulle tilsi færre branner, men våre innsamlede brannlyrer viste at brannintervallet ble halvert til 30-40 år. Samtidig dukket det opp mange små forsommerbranner. 

Forklaringen på endringen i brannfrekvens finner vi i historiske kilder. De forteller at folketallet steg kraftig på 1600-tallet, og at folk benyttet brann til å bedre utmarksbeitet for husdyra. Flere steder drev beboerne i skogen med svedjebruk eller bråtebrenning til dyrking av rug og nepe.

Utover 1700-tallet falt antall branner gradvis i takt med at skogen ble mer verdifull. Svedjing og beitebrenning ble forbudt og brannbekjempelsen mer effektiv. Siden 1800 har det ikke vært skogbrann av noe størrelse i Trillemarka.

Formålet med skogreservater slik som Trillemarka er å bevare naturskogsområder som økosystem, med tilhørende naturlig plante- og dyreliv og naturlige prosesser. Som økosystem har imidlertid skogen i Trillemarka kanskje aldri vært mer unaturlig enn det den er i dag.

Tidligere tiders brente og åpne furuskog, samt de rike løvskogene som vokste opp etter brannene, er for lengst borte og erstattet av en mer ensformig granskog.

Biter av kull fra brannen endrer jordstrukturen og forkullede trestammer blir til levesteder av stor betydning for det biologiske mangfoldet i skogen – både over og under bakken. Mange sjeldne arter, særlig sopper og insekter, er avhengige av den variasjonen i skogen som skogbranner skaper.

Forskningen i Trillemarka åpner opp for nye spørsmål. Skal vi gjeninnføre skogbrann? Sverige og Finland driver naturvernbrenning som et regulært forvaltningstiltak i mange skogreservater. 

Ukontrollerte branner utgjør en stor samfunnsrisiko, og skogbranner frigjør store mengder CO2. Er det mulig å redusere brannrisikoen i produksjonsskogen dersom klimaet blir varmere? Dette er tema for den videre skogforskningen, der resultater fra historiske undersøkelser kombineres med analyser av nyere tids branner.